I NTNU Vitenskapsmuseets samlinger oppbevares det en gapestokklenke. Gapestokken den var festet i sto på kirkebakken utenfor Vågøy kirke i Fræna, Møre og Romsdal. Særlig på 1700-tallet var bruk av gapestokk en vanlig straffereaksjon for mindre forbrytelser. 

Vågøy kirke og gapestokken

Opprinnelig sto det en stavkirke på Vågøya. Denne ble revet i 1660, og en rød, tjærebredd korskirke ble reist i 1669. Det var utenfor denne kirken gapestokken sto. I kirkeregnskapet fra 1715-18 står det bl.a.: «En ny Block (gapestokk) med 4 jernjorder om, hengsler, laas, jernplader ovenfra, spiger at fastslaa, 3 rdl.». Det var altså nødvendig å bytte ut den gamle gapestokken med en ny. Korskirka på Vågøy brant etter et lynnedslag i 1900, og ble erstattet av en langskipskirke som står der i dag. Gapestokklenken ble solgt på auksjon rundt år 1900, visstnok grunnet pengemangel i kirken. Sammen med den lille kirkemodellen og en skipsmodell var den en del av de Sandvigske samlinger, før alt ble levert inn til Museet i 1903.

Kirketukt

Frem til omtrent 1800-tallet var kirkelig straff noe folk måtte forholde seg til i tillegg til det verdslige rettsvesenet (som tok hånd om de alvorligste forbrytelsene, for eksempel mord og incest). Christian IVs kirketuktsforordning fra 1629 fastsatte en utførlig straffeprosess mot syndere. Det var konkrete, klart definerte handlinger som kirken var pålagt å forfølge og straffe. Den som ble tatt i synd, måtte først møte presten på tomannshånd, under trusler om utestenging fra nattverd. Om dette ikke hjalp var offentlig skriftemål neste tiltak. Hvis synderen fortsatt nektet risikerte vedkommende tukthus eller gapestokk. Generelt var gapestokken lønnsom for myndighetene både fordi det var mulig å kjøpe seg fri fra straffen, og fordi saken var raskt unnagjort. På landsbygda ble gapestokkene satt ved kirkene, i byene ble de satt på torvene.

I det rådende teologiske synet ved begynnelsen av 1700-tallet var syndige handlinger betraktet som et alvorlig kollektivt problem. Tanken var at den som syndet, gjorde Gud vred, og påførte gjennom dette hele samfunnet straff. Krig, ulykker og uår ble derfor formidlet som direkte konsekvenser av enkeltmenneskers syndige handlinger. Dette synet ble utfordret av nye teologiske strømninger iløpet av 1700-tallet, og ved en rundspørring blant prestene i 1818 viste det seg at det offentlige skriftemålet var gått ut av bruk. Gapestokken som straffemetode var også på vei ut, og forseelsene ble i stedet straffet med fengsel og bøter. Den siste gangen gapestokk ble benyttet i Norge var i 1840. 17.mai 1848 ble gapestokken endelig avskaffet ved lov.

 

Hva kunne man havne i gapestokken for?

Gapestokk ble i Danmark-Norge særlig brukt på 1700-tallet som straff for mindre lovovertredelser som ekteskapsbrudd, svindel, alkoholisme, urostiftelse, vold, ubetalte bøter, blasfemi og for å føde uekte barn. Etter hvert ble også usømmelige handlinger som banning, ekteskapskrangel, sladder, festing og gjerrigskap føyd til på denne listen. Dette var handlinger som ble ansett å virke negativt inn på allmennsosiale forhold, og utvidelsen ga prestene fullmakt til å tukte svært mange forhold som ikke var forbudt ved lov.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å ikke konfirmere seg kunne også være grunn til å havne i gapestokken; i Norge ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Konfirmasjonsattest var nødvendig for å bli innskrevet til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten. Om man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne straffen bli tukthus eller gapestokk.

Den som ble dømt til å stå i gapestokk på kirkebakken måtte stå i den i noen timer, en eller flere søndager. Kirkesøndagen var en dag da folk på landsbygda møttes, ikke bare for å høre Guds ord, men for å møte slektninger, få nyheter og gjøre avtaler. Alle kunngjøringer fra offentlige instanser ble annonsert gjennom kirka på søndagene. Tilskuerne til synderen i gapestokken hadde mulighet til å vise sin misnøye til forbrytelsen, men de hadde også mulighet til å vise at de var uenig i straffen.

 

Moderne gapestokk

Selv om bruken av gapestokk ble avsluttet ved lov i 1848, så er ordet gapestokk i aller høyeste grad levende i språket vårt i dag. Et kjapt søk på Google gir en mengde treff på ordet «gapestokk», gjerne i form av uttrykk som «offentlig gapestokk» eller «moderne gapestokk». Internett og bruk av sosiale medier har trolig vært medvirkende til at begrepet har fått ny aktualitet.

Gapestokken i seg selv vekker fortsatt sterke følelser. Et eksempel er gjenoppføringen av en gapestokk utenfor Sandar kirke i Sandefjord i 2005. Bare en måneds tid etter at den ble satt opp, ble den av ukjente gjerningspersoner i ly av nattemørket sagd ned med motorsag.