Bakkefrynse Ptilidium ciliare og barkfrynse P. pulcherrimum er to veldig frynsete levermoser. Den ene vokser på bakken og den andre på bark. Hvem som vokser hvor er vel ganske unødvendig å nevne…

Levermoser har ofte flikede blader, noe bladmoser aldri har. Frynsemosene har i tillegg til fliker også lange cilier langs hele bladkanten og blir dermed noe frynsete i kanten. Det er veldig lett å kjenne igjen frynsemosene og vanskelig å forveksle dem med noe annet nettopp på grunn av frynsene. Ullmose Trichocolea tomentella har også en frynsete type, men den er alltid rent grønn.

Bakke- og barkfrynse har en ekstremt vid utbredelse med forekomster på hele den nordlige halvkule. I tillegg finnes bakkefrynse også på den sørlige halvkule blant annet sør i Sør-Amerika og på New Zealand.  Den vide utbredelsen til bakke- og barkfrynse kommer mest sannsynlig av langdistansespredning fra den nordlige halvkule og sørover. Sporene er ca. 24-36 µm, som tydeligvis er smått nok til effektivt spredning med vind.

Langs vestkysten av Nord-Amerika finnes slektningen Ptilidium californicum, som mest ligner på barkfrynse. Et molekylært studie viser at denne arten er genetisk forskjellig fra to andre artene og den skiller seg også morfologisk.

Frynsemosene og ullmose er det mest frynsete vi har i Norge, sistnevte ser nærmest pelskledd ut. I tropiske strøk finnes det også flere slekter som er så frynsete at det nærmest ser ut som de har pels. I slekta Leiomitra er artene meget frynsete i kanten og de ser dermed veldig fluffy ut.