I yngre steinalder skjer det i Midt-Norge en endring i råstoffbruk. Den skarpe flinten som har preget den eldre steinalders redskaper, viker til fordel for bruk av skifer. Gjenstander som pilspisser og kniver lages nå av skifer, til tross for at dette materialet skiller seg drastisk fra flinten, dens materiale og produksjonsteknikk. Denne overgangen til bruk av skifer preger store deler av Skandinavia i overgangen fra eldre til yngre steinalder. Med skiferredskapene får man også et sjeldent innblikk i estetikk og forestillingsverden fra denne perioden, og spesielt på skiferknivene.

Fangstkultur og skiferredskaper

Overgangen til nytt råstoff og ny redskapsproduksjon gjenspeiler også redskapens bruksområde. Skiferknivenes form og egg gjør det naturlig å anta at de kunne være knyttet til flåing og partering av kjøtt. Knivene er ofte funnet i tilknytning til gammelt havnivå, og det er nærliggende å anta at de også må ha vært brukt til flåing og partering av store sjøpattedyr i strandsonen. Dette var en fangstkultur, og det å felle et dyr av denne størrelsen gav store mengder mat til en gruppe mennesker. Sel- og hvalfangsten må derfor antas å ha hatt en stor betydning for menneskene i yngre steinalder. Og det er kanskje nettopp dette som speiles når steinalderens mennesker begynner å angi figurative fremstillinger på redskapene sine.

Skiferknivenes utformingSkiferens egenskaper gjør den lett å bearbeide, og den myke bergarten er både lett å slipe og risse inn i. Vi finner flere eksempler på at menneskene fra yngre steinalder har gjort seg ekstra flid, både når det gjelder valg av skifer (farge) og ikke minst dekorasjon. Skiferdolken fra Brynhildsvollen på Røros er et prakteksempel av denne tradisjonen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Skiferens fargespill er neppe tilfeldig, og elghodet i enden av dolkens skaft gjør dolken til en fantastisk flott gjenstand som må ha imponert like mye i steinalderen som i dag.Flere forskere har bemerket knivenes utforming og symbolverdi. En av de forskerne som har sett nærmere skiferknivenes form er Kalle Sognnes. Svært mange av disse knivene har en form som minner mye om hvaler, fugler og fisker. Disse motivene gjenfinnes også i bergkunst og helleristninger. I de s.k. «veideristningene», som knyttes til steinalderens fangstkultur, er elgen et dominerende motiv – men i Midt-Norge spiller hval, fugl og båter en minst like stor rolle.

Et spesielt eksempel er Teksdalskniven. I tillegg til å ha en form som i seg selv kan minne om et omriss av en hval, har den innrissede hvalfigurer med indre mønster. Knivens innrissede hvalfigurer og hvalfigurer hentet fra bergkunstens verden i Midt-Norge, viser en slående likhet. Et par eksempler fra Steinkjer og Stjørdal viser nettopp dette:

Et av hovedproblemene innen studiet av bergkunst er å datere de ulike bergkunstfeltene. De opptrer sjelden slik at man får mulighet til å kunne foreta noen nøyaktig datering, og man bruker ofte høydekurver, som viser når bergene kom opp av havet etter landhevingen. Med bakgrunn i dette har man en viss formening om hvilke motiver/figurstiler som opptrer i steinalder og bronsealder. Artefakter som Teksdalskniven gir imidlertid en mulighet for indirekte dateringer av motivene i bergkunsten, all den tid fremstillingene på artefaktene ser ut til å være av samme type. Funn av lignende artefakter på boplasser, hvor en kan foreta karbondateringer, kan dermed bidra til å datere deler av bergkunstmaterialet. Tilsynelatende enkle, innrissede figurer på en steinkniv er derfor ekstremt viktige for forskere i så henseende.

At hvalen som ressurs har spilt en stor rolle i Midt-Norge i yngre steinalder er det ikke tvil om. Bruken av hvalmotiv både på redskaper og i bergkunsten henviser til et spesielt levesett og en spesiell symbolforståelse og forestillingsverden i yngre steinalder. Teoriene innen arkeologien her er mange – sjamanisme, totemisme, animisme og fangstmagi – noe som kanskje viser at denne typen glimt i en svunnen tid pirrer nysgjerrigheten til mange. Var hvalfigurene risset i kniven for å bedre fangstlykken? Foregikk det ritualer der hvalfigurene skulle gi sjamaner kraft til ferden mellom de ulike verdener?

Hvalen på sin side har beholdt sin betagende kraft – vi drar fortsatt på hvalsafari for å komme nærmere disse mystiske dyrene, hvalen er et viktig symbol for deler av miljøbevegelsen, og i litteraturen rager Moby Dick som en av 1800-tallets mest kjente romaner – så da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå steinaldermenneskenes fascinasjon for disse majestetiske dyrene?

Litteratur

Alsaker S.K. 2005: Fra jeger til bonde. I: Ida Bull m.fl. (red) Trøndelags historie – landskapet blir landsdel. Fram til 1350. Bind 1. Trondheim: Tapir akademisk forl.

Sognnes, K. 1996: Dyresymbolikk i midt-norsk yngre steinalder. Viking, særtrykk