I det siste har NTNU Vitenskapsmuseet kommet i fokus i massemedia på en slik måte at museet må reflektere over sin rolle og funksjon som kulturinstitusjon og myndighetsutøver innen kulturminnevernet. NTNU Vitenskapsmuseet er blitt utfordret på sine intensjoner om å være en åpen og demokratisk institusjon, det som så fin i dag kalles kulturdemokratisering. Les dette: Den ene saken  går tilbake til 2010, da museet gjennomførte en arkeologisk undersøkelse i boligfeltet Humlehagen på Ranheim. Aftenposten, og senere flere andre aviser, skrev om undersøkelsen på basis av en  kort populærvitenskapelig artikkel  og en fantasifull rekonstruksjonstegning som fremstiller et religiøst opptrinn i det som artikkelen målbærer som de fysiske restene etter  en førkristen offerplass. Det førte umiddelbart til reaksjoner da det ble erkjent at restene etter den påståtte offerplassen var fjernet  og at Riksantikvaren, som har det formelle  beslutningsansvaret i frdsningssaker, ikke gikk inn for fredning. Det ble opprettet en gruppe på Facebook, ”Bevar veet på Ranheim”, med over 470 medlemmer som krvde at ”veet” skulle bevares. Da gruppen ikke fikk gjennomslag for dette  – de fysiske restene var allerede fjernet som en nødvendig del av de arkeologiske undersøkelsene – gjennomførte en håndfull mennesker medio februar i år en demonstrasjon foran Riksantikvarens kontorer i Oslo med bl.a. krav om en strengere Kulturminnelov for i fremtiden å hindre det som hadde skjedd på Ranheim. Vitenskapsmuseets rolle i saken ble omtalt i lite flatterende ordelag, bl.a. ble det ettertrykkelig slått fast at museet ikke hadde gjort jobben sin. Når museet gikk ut i massemedia for å forklare museets rolle og beslutninger, bl.a. om å fjerne levningene som en nødvendig konsekvens av  en faglig forvarlig gjennomføring av den arkeologiske undersøkelsen og at tolkningen av levningene som rester etter en førkristen offerplass foreløpig var langt fra sikker, ble museet bl.a. møtt med at det var ikke den type informasjon man var interessert i å motta. I det hele tatt gikk mye av kritikken indirekte på at informasjonen i og om saken hadde vært nærmest fraværende i det offentlige rommet.  Den andre aktuelle saken handler om Kulisteinen fra Smøla: Steinen ble for kort tid siden innskrevet i Norges Dokumentarvliste pga at den bærer en lang runeinnskrift som omtaler navnet Norge og kristendommen for første gang her til lands. Straks dette ble kjent ble steinen krevd tilbakelevert  av bonden på gården der steinen opprinnelig har stått før den i 1913  var blitt flyttet  inn til Trondheim. På Vitenskapsmuseet st steinen først i hagen men ble senere flyttet innendøres og fikk i 1997 en dominerende  plass og  et eget rom i den nye Middelaldersamlingen. Steinen vil ikke vil bli levert tilbake til Smøla tross bonden og ordførerens anmodninger om det, fordi Vitenskapsmuseet har  et lovpålagt ansvar for sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av stenen som en del avvår felles historiske kulturarv. Også i denne saken var engasjementet stort og museets ansatte ble  mer eller mindre treffende karakerisert som “velutdanna, ikkerøykende, fastlønna, fintenkende, budsjettsugere med lønnstrinn 64 og to etternavn!” I begge tilfeller handler reaksjonene om at det folkelige engsjementet blir konfrontert med lover, regler og prosedyrer som har en funksjon opp mot det å sikre kulturminnene som felleskapets kulturgods. Det som i utgangspunktet har til hensikt å ivareta demokratiske verdier, fortsått som felleskapets eiendom, blir mistolket og fremstilt som det motsatte av grupper og individer med søærinteresser. Reaksjonene er ikke overraskende siden verken Riksantikvaren eller  Vitenskapsmuseet har klart å etablere en dialog basert gjensidig innsikt, respekt og forståelse for hva vernemyndighetenes beslutninger på den ene siden handlet om, og på den annen siden folkelige forventninger og ønskemål. Uten et lokalt, folkelig engasjement vil bunnen gå ut av  kulturminnevernet og museumssektoren vil vakle i sin rolle som kulturinstiusjoner. NTNU Vitenskapsmuseet gjør en betydelig innsats for å ivareta et slikt lokalt engasjement, men mye tyder på at her har det gått feil. Det vi lære av, uansett motreaksjonenes  art. På den annen side er en god dialog et felles ansvar om det skal bli noe mer en simpel krangel i det offentlige rommet.

Først publisert i Adresseavisen 28.02.2012