Padova er en pitoresk Nord-Italiensk by som ligger noen få mil syd for Venezia. Er du først på de kanter bør du absolutt gjøre byen et besøk. Mellom alt det storslagne og pitoreske i finner vi  også en  av verdenskunstens perler, nemlig maleren Giotto (1267-1305) sine veggmalerier  i  Capella degli Scrovegni.  Under en konferense i Padova i forrige uke fikk jeg anledning til å besøke dette kapellet, og ble som alle andre slått av skjønnheten i Giottos malerier  og hans uforlignelige håndverk. Men det er også andre forhold som slår en når en betrakter Giottos utsmykning av kapellet: Hva handler dette om? Dekorativt ja, vakkert ja, men det handler også, og ikke minst, om å fortelle en historie: Ut over å være et betydelig kunstnerisk prosjekt har Giotto åpenbart også et didaktisk prosjekt i hodet, som handler om å løfte fram noe som i Giottos samtid  (tidlige 1300-tall) var en realitet og en betydelig eksistensiell problematikk, nemlig spørsmålet om synd og fortapelse. Giotto´s freskoer er et forsøk på å kommuniserte med kirkegjengerne om nettopp dette, og han gjør det med å male en serie fremstillinger av scener fra livet til Joakim og Anna (Marias foreldres sitt liv), med scener fra livet til jomfru Maria og med scener som omhandler Kristi liv og død. Han forsterker budskapet ved å male en  grotesk dommedagsfremstilling over inngangsdøren, og i tillegg maler han langs langveggene i øyenhøyde en  rekke allegoriske (billedlige) fremstillinger av  ulike dyder. Det er så åpenbart at Giotto vil fortelle en viktig historie for sine samtidige (kanskje også for evigheten?), og han gjør det ved hjelp av datidens viktigste verktøy for læring og kunnskapsformidling utenfor de meget begrensede kretsene av lese- og skrivekyndige,  nemlig ved hjelp av billedlige fremstillinger og symboler som var kjent og forstått av datidens mennesker.  Men hvorfor velger Giotto dette temaet for utsmykning av kapellet, hva er hans motiv og begrunnelse? For det er en begrunnelse, og den finner vi –selvfølgelig – i datidens forestillinger om synd og hva som bidrar til et syndig liv med fortapelse til følge. Historien er som følger: I Padova befant det seg på 1200-tallet en meget rik bankmann, Enrico degli Scrovegni, som hadde tjent sin formue gjennom å kreve inn renter for lånte penger, hvilket var syndig iflg datidens fortolkning av Bibelen. Man tror Enrico  bygde kapellet for å gjøre opp for sin fars (og sine?) synder. Kapellet ble bygd  med direkte adkomst fra familiens palass og ble brukt til privat bønn  og Gudstjenester. Under en bestemt kirkelig begivenhet (”Maria Bebudelse”) ble imidlertid kirken åpnet for allmennheten, som for det første ble forvisset om at Enrico Scrovegni tok bot og anger opå alvor (og slik gikk fri fra fortapelse?). På den annen side ble de gjennom Giottos billeldige fremstillinger av  sentrale bibelske personers liv belært  om hvordan man burde leve om man ønsket ikke å gå i fortapelse, og hva som s ble ens skjebne om så skjedde. Det er nok ingen tilfeldighet at Giotto plasserte Dommedagsfremstillingen – og Enrico selv som presenterer en modell av kirken – over inngangspartiet, slik at alle på veg ut av kapellet fikk med seg dette budskapet, – og Enricos forsøk på å ”betale seg ut” av fortapelserns kvelende favntak.

For moderne mennesker er det vanskelig, ja noen ganger til og med umulig å trenge inn i den symbol- og billedverden som middelalederen er så rik på. Det har noe å gjøre både med den vanskelig tilgjerngrelige symbolbruken å gjøre, men også at datidens fortolkning av bibeltekstene er nokså forskjellig fra vårt tids og fordi moderne mennesker er opptatt av andre tanker om eksistensielle spørsmål enn den gang. Alt dette  representerer barrierer for å forstå dybden i den kunsten som middelalderen og renessansen er så rik på, og som i dag lever et marginalisert liv i kirker og bedehus. Men det er også dette som samtidig gjør den mystisk og tiltrekkende. Uansett, kanskje noe å tenke på  dersom du i sommerferien kommer til å stå i en italiensk kirke, svimeslått av hva alt det vakre du ser. For her er det mye mer enn det du ser, men ikke helt klarer å oppfatte. Tiden er et filter vi må lære å seg gjennom, ikke forbi.