Inntil jeg ble forespurt om å sende inn et bilde av noen av mine ølbrikker, var jeg slett ikke klar over at jeg hadde en ”samling”.

Brikkene begynte å hope seg opp da jeg i barndommen var med mine foreldre til England og ble fascinert av de fine motivene og mangfoldet i dem. I mange år fulgte brikkene med på flyttelasset rundt omkring, brukte noen av dem av og til, men mange overlevde kun fordi jeg ikke hadde hjerte til å kvitte meg med dem.

Da vår sønn kom i tenårene, tenkte jeg det var morsomt for ham å få noen fra de stedene jeg på diverse reiser var innom, hovedsakelig i Tyskland, Sveits og Frankrike. Til og begynne med smilte han alltid vennlig (og en smule forvirret …) når jeg kom med dem. For like lite som i mitt tilfelle, er det ikke en samling han har initiert eller har noe aktiv eller bevisst forhold til. Nå har det blitt en slags innside joke mellom oss, jeg plukker opp og han får. Foreløpig ligger de alle her i hans barndomshjem, da han som student bor på få kvadratmeter, men når han får et større sted for seg selv, får vi se om han tar dem med seg. På noen er dato og sted påskrevet, på andre ikke. Som med museumsgjenstander, er det mest spennende med de man har forhistorien til.

Astrid, Trondheim