NTNU Vitenskapsmuseets blogger
Vandredue: Fra solformørker til utryddelse
På 1830-tallet beskrev John James Audubon sin berømte opplevelse med vandredua på følgende måte: ”Lufta var bokstavelig talt fylt med duer; deres ekskrementer falt som snøflak … duene fortsatte å passere i uminsket antall i tre sammenfallende dager.” Og Alexander Wilson beskriver at mens han besøkte en venn i New England kom en flokk duer og da ble himmelen plutselig mørk, det ble ikke lys i rommet lengre og en larmende støy ble stadig høyere.” Jeg var sikker på at det var en tornado.” Bestanden er estimert til å ha vært et sted på mellom 5 og 8 milliarder på denne tiden! Likevel ble den siste ville vandredua skutt i Ohio i 1900, og den siste døde i fangenskap i 1914. Hvordan kunne dette skje?
Etter at den hvite mann hadde fikk fotfeste i Nord-Amerika ble det organisert skytekonkurranser på vandredue; fra en av disse er det kjent at et utbytte på mer enn 30 tusen døde fugler var nødvendig for å motta noen pris. Likevel var det nok flere faktorer som medvirket til at vandredua ble utryddet. Den streifet nomadisk omkring på utkikk etter tilstrekkelige næring, som var nøtter av bøk, eik og kastanje. Der det var rikelig tilgang på mat samlet duene seg i enorme flokker. Disse rike løvskogene ble imidlertid stadig utarmet der den hvite mann slo seg ned, samtidig ble flokkene stadig mindre på grunn av den hensynsløse nedslaktningen. Tilsammen førte dette til at sjansene til å finne egnete skogflekkene for de gjenværende fuglene ble stekt redusert. Til slutt nådde bestanden en kritisk nedre grense, og derfra gikk det raskt mot en total utryddelse. Følgelig er det kun på noen naturhistoriske museer spredt omkring i verden vi i dag finner vandreduer, og da kun i form av utstoppete individer. Ei av disse monterte vandreduene har også funnet veien til Vitenskapsmusets samlinger.
Se video her: