Slaveriet! Det er det lite inviterende navnet på den hvite bygningen ved Ila kirke i enden av Erling Skakkes gt. En skrekkens hus der mørkets makter hadde tatt bolig i forpinte og fordreide ansikter bak tunge jerngitre.

Bygningen ble reist i begynnelsen på 1830-tallet som straffearbeidsanstalt og ble senere brukt som fengsel fram til 1971. I dag rommer huset en av byens mest anonyme, men ikke desto mindre interessante og viktige museumsinstitusjoner, Norsk rettsmuseum. Museet ble opprettet som en stiftelse i 2001 og ligger under Justisdepartementet som et såkalt etatsmuseum. Ifølge museets vedtekter skulle museet bygges opp til å bli et nasjonalt kompetansesenter for dokumentasjon, forskning og formidling for justisetaten. For å fungere som sådan har den viktigste utfordringen vært å bygge opp en velfungerende infrastruktur for museumsvirksomhet, som blant annet handler om å sette museet i stand til å samle inn, sikre, bevare og tilgjengeliggjøre relevante vitenskapelige samlinger, tilrettelegge for forskning, produsere utstillinger og annen formidlingsvirksomhet knyttet til norsk rettshistorie samt bygge opp et fagbibliotek og et undervisnings- og informasjonssenter. Museet skulle ha et nasjonalt perspektiv og det lå i kortene at det skulle bygges opp et faglig nettverk og utvikles prosjekter som skulle fremme forståelse for justisetatens fortidige og nåtidige virksomhet.

I disse dager er Norsk Rettsmuseum ti år og det er naturlig å se tilbake på virksomheten så langt: Har man lykkes å realisere visjonene? Før vi svarer på det må vi en snartur innom en annen side av saken: Til langt opp på 1900-tallet spilte museene en viktig rolle i byggingen av den moderne norske nasjonalstaten: Ved systematisk å fremstille i media, museer og skolens lærebøker det som datiden oppfattet som noe unikt og særnorsk i natur og historie, ble det skapt en norsk identitet og selvforståelse som for mange fortsatt er en realitet. Museenes betydning i denne prosessen henger sammen med at museer «snakker» med publikum blant annet ved hjelp av originale gjenstander t skaper bilder og levende forestillinger i hodene på publikum. Autentiske objekter fra andre steder og tider enn vår egen kombinert med etablert kunnskap er museenes viktigste virkemidler i dialogen med publikum. Det trigger på en annen måte enn tekstfremstillinger publikums nysgjerrighet og egenrefleksjon. Museer er blant annet derfor særlig egnet til å drive holdningsskapende virksomhet til gagn for en positiv samfunnsutvikling.

Og nå tilbake til Norsk Rettsmuseum: Rettssikkerhet og rettsforståelse er grunnleggende demokratiske verdier som i dag møter stadig nye utfordringer i vår «globale landsby», der mangfold i tenkning og tradisjoner, kulturer og klasser bare vokser. Med et slikt utgangspunkt kan en si det var fremsynt av Justisdepartementet å satse på å bygge opp ett nasjonalt rettshistorisk museumssenter som kunne bidra til kunnskap og refleksjon blant publikum (barn og skoleungdom særlig)) omkring rettsoppfatninger og rettssikkerhetens vilkår gjennom tidene. Om museet reelt var blitt satt i stand til å ta det ansvaret på alvor, ville Justisdepartementet i dag kunne hatt en god støttespiller mht til å informere kunnskapsrikt og holdningsskapende om justisetatens samfunnsgagnlige virksomhet.

Som medlem av museets styre har jeg hatt anledning til å følge Norsk rettsmuseum gjennom de siste fem-seks årene, og jeg kan på den bakgrunnen kort og brutalt konstatere at Justisdepartementet ikke på noen måte har fulgt opp de gode intensjonene. Museet er grovt underbemannet og ressursmessig sultefôret og til det skandaløse og lokalene er uegnet til museumsdrift på sikt. Det er kun fordi det har sittet ildsjeler i ledelsen for museet at skuta har holdt seg flytende. Men nå er den ved å synke på dypt vann. Hvem skal ta vare på vrakrestene, på det som allerede er bygd opp av infrastruktur, samlinger, kompetanse, nettverk og pedagogiske tilbud til skolene? Hvor forsvant intensjonene og den gode hensikten? Hvorfor er ikke den unike lokaliseringen på Kalvskinnet utnyttet? Historien om Norsk Rettsmuseum er blitt en fortelling om avmakt og forvitring som Justisdepartementet og det norske rettssamfunnet ikke kan være bekjent av. Gjør noe nå eller legg ned virksomheten!