Interessen min for dorulldukker oppsto på et loppemarked for noen år siden. Der sto en liten hvit dukke i rosafarget angorakjole på et bord og påkalte min oppmerksomhet. Den var veldig søt og hadde en liten kyse. Den er muligens fra slutten av 50-årene og skiller seg ut fra resten av dukkene mine. Jeg tror dette må være den aller eldste dorulldukken i samlingen, som nå består av 55 dukker fra ca. 1960 og fram til i dag.

Alle dorulldukkene er hunkjønn og har heklede eller strikkede kjoler i ulike teknikker og farger. De aller fleste er utført i ull, bomull og akryl. Noen har et hodeplagg, ofte en kyse eller en hatt med bred brem. Et fåtall av dukkene har også en liten skulderveske. Ofte er det en silkesløyfe eller silkebånd som kjolepynt. Noen er ensfarget, men de aller fleste har to eller flere farger. Alle kvinnetyper er representert, også spanske senoritaer. Alle dukkene i samlingen er innkjøpt på loppemarkeder eller bruktbutikker. Noen er også gaver fra venninner.

Samlingen er i dag utstilt hjemme på badet og på gjesterommet og fungerer som ekstralager. Dersom det går en stund før det blir innkjøpt toalettruller på badet, kan det derfor i perioder herske kaotiske tilstander i rekkene av dorulldukker.Det hender de ligger flate i hauger som soldater på slagmarken. Da er det på tide å stoppe opp skjørtene igjen.

Selve dukkene er av plastikk og av aller billigste sort. Noen har støpt kort sveis, mens andre har langt hår og fletter. De mister fort hode og armer, det er derfor noen som er uten armer og har kjolene trukket opp som hylster over skulderpartiet.

Jeg husker fra jeg var liten at bestemor Gerda og tante Ella i Oslo hadde dorulldukker på badet. Hjemme hos noen av mine venninner i oppveksten kan jeg også erindre slike små dukker som sto på en hylle over toalettet.  Tante Gunvor og onkel Hans på Tonstad har fremdeles en dorulldukke på toalettet – og nå også hjemme hos meg.

Birgitta, Trondheim