Det var Adresseavisens legendariske kulturjournalist Ulf Moen (Ulfr) som brakte denne sensasjonelle nyheten i Adresseavisen 13. juli 1971.

Historien var at arkeologer hadde avdekket kong Magnus den Godes «store steinhall» i Søndre gate utenfor Brannstasjonen. I Kongesagaen beretter nemlig Snorre at Magnus, Olav den Helliges sønn, bygde en kongsgård med en steinhall i Kaupangen (Trondheim). Dette skal ha skjedd omkring 1040 e.Kr. Her luktet det vikingtid og sagahistorie av det som dukket opp av jorda!

Sammen med flere andre og for sin tid «oppsiktsvekkende» funn fra Søndre gate denne våte sommeren og høsten 1971 skapte nyheten en enorm blest om utgravningene (hvor undertegnede deltok): I løpet av 14 hektiske dager i juli skrev Ulfr sju store artikler om utgravningene og folk sto i lag og stirret forventningsfullt ned i utgravningsgropa – «finn dokker no’ goill?»

Nyheten om funnet av kong Magnus den Godes kongsgård nådde også utlandet og toneangivende, utenlandske arkeologer besøkte utgravningene. Fjernsynet lagde reportasjer og i løpet av vinteren skrev Ulfr sammen med utgravningslederen Clifford Long en prisbelønnet reportasjebok, «Byen under gaten». At nyheten den gang var tuftet på feiltolkninger kan vanskelig lastes arkeologene som i utgangspunktet var så godt som sjanseløse, for kunnskapen om Trondheims eldste historie var ytterst fragmentarisk på den tid. Uansett skapte de arkeologiske undersøkelsene i Søndre gate sommeren 1971 sammen med tilsvarende undersøkelser i Oslo, Tønsberg og Bergen en formidabel vekst i interesse for arkeologi og byhistorie. Og hos Riksantikvaren satt en engasjert, kunnskapsrik og fremsynt antikvar som senere ble Riksantikvar, Øivind Lunde.

Hans formidable innsats og forståelse av det overveldende kunnskapspotensialet som lå uforløst i middelalderbyenes kulturlag ble avgjørende for at det i årene som fulgte, ble gjennomført en rekke store utgravningsprosjekter i Trondheim, Oslo, Bergen og Tønsberg. Disse prosjektene bidro på sikt til en ny forståelse av de norske middelalderbyenes oppkomst og utvikling. Et nytt forskningsfelt, byarkeologi, dukket opp i norsk arkeologi og innenfor dette forskningsfeltet ble det publisert flere banebrytende avhandlinger som gjorde at Riksantikvaren gradvis kunne basere sin forvaltning av «kulturminnet middelalderbyen»på systematisk kunnskap, og ikke som før på gjetninger og formodninger.

I dag er situasjonen at middelalderbyene fortsatt forvaltes på grunnlag av den kunnskap som i hovedsak utgravningene på 1970- og 1980-tallet brakte fram. Riksantikvarens konsekvente og restriktive fredningspolitikk fra midten av 1990-tallet har byttet ut arkeologiske undersøkelser i bygrunnen med en utarming av kunnskapen om kulturminnet middelalderbyen og har dessuten bidratt til å ha rasert et kreativt forskningsmiljø der Norge var internasjonalt ledende i mange år. En altfor dårlig støtte til formidling har ført til at allmennhetens interesse for den lokale, eldre byhistorien er svekket. Flere må selvfølgelig ta ansvaret for denne sørgelige utviklingen, men noen må snart ta på seg den nødvendige oppgaven å fortelle Riksantikvaren i klartekst at dagens fredningspolitikk ikke bare er truende, men direkte ødeleggende for noen av landets viktigste kulturminner.

Hvorfor? Fordi det fortsatt er store lakuner i vår kunnskap om kulturminnet middelalderbyene og det er ikke til å leve med at Riksantikvaren ignorerer eller bagatelliserer den negative betydningen av manglende innsikt og ny kunnskap om det kulturmiljøet de har ansvar for å forvalte på nasjonens vegne.

axel.christophersen@vm.ntnu.no