Hva har en maursluker, et sverd, en møll, en  globus og  gule teglstein til felles?  Jo, de er alle en del av NTNU Vitenskapsmusets Jubileumsutstilling  Kunnskapslarm 2010. Og hvorfor er de det? Det er de fordi en maursluker, et sverd, en møll, en  globus og  gule teglstein alle er deler av den verden vi har omgitt oss med de siste 250 år.  Men hvor er det blitt av det tradisjonelle skillet mellom natur og kultur? I dag er dette skillet helt avgjørende for vår  søkende tilnærming til verden omkring oss, men tidligere var  dette skillet lite interessant,  fordi målet for all kunnskapsutvikling var ikke, som nå, å nå fram til noe som var sant, men å stadfeste det som allerede var en gitt sannhet, nemlig  bibelens beskrivelse av verdens og menneskenes opphav. I de siste 250 årene, og vel så det,  har det imidlertid utviklet seg en ide om at  det eksisterer en natur- og en kulturtilstand og at all sann innsikt starter med å observere, for deretter å beskrive og endelig forklare fenomener omkring oss.  Vi oplever dette i dag som en suksessfylt tilnærming, men det gjør vi selvfølgelig fordi vi ikke aner hva fremtiden har å by på om vi endrer vår tilnærming til verden omkring oss. Dette er et viktig budskap i utstillingen. Det finnes flere:

De private ”kunst- og naturaliesamlingene” som de høye stiftere Gunnerus, Schøning og Suhm brakte med seg inn i Selskabet var kommet til innom opplysningstidens encyclopediske tradisjon, der kunnskap blir til ved å etablere fakta gjennom  empiriske observasjoner.  I all sin encyclopediske uorden representerte slike samlinger allikevel orden og fakta fordi  de var underlagt de samme altomfattende naturlover. Men ut over å gi grunnlag for empiriske observasjoner og skape oversikt og orden, skulle de også, som   Berit Brenna uttrykker det ”skape et arrangement som gleder menn med smak”.

Disse samlingene hadde, med andre ord, også et formål i å skape interesse og nyskjerrighet, gi  inspirerasjon til skarpsindige observasjoner og i tillegg  ha en pedagogisk funksjon.  I Selskabets eldste kuriosalignende samlinger lå altså kimen både til Selskabets museale virksomhet og essensen  i moderne vitenskapelige samlinger: nemlig å skape nyskjerrighet og grobunn for å stille de gode, kunskapsgenererende spørsmålene, danne basis for forskning, være et pedagogisk verktøy og med det autentiske objektets fasinasjon formidle forskningens resultater på en visuell og unik måte til  publikum. Dette er et annet viktig budskap i utstillingen.

Vitenskapsmuseet et ektefødt barn av Selskabet, og slik er det også blitt oppfattet i ettertid.  Men senere forskning,  sist i Selskabets nyskrevne historie  ”Æmula laura”  er det overbevisende  argumentert for at  den prosessen som  konservatorene Storm og Rygh startet  for  å utvikle  Selskabet til å bli en arena for spesialisert, samlingsbasert forskning, og som de gikk seirende ut av  i 1874 skyldtes en dyp splittelse i forståelsen av hva Selskabets skulle holde på med i allminnelighet, og  hva vitenskap i datidens forstand egentlig handlet om i særdelehet. Resultatet ble, som Håkon With Andersen formulerer det i Selskabets nye historie: ”In the last part of the 1870 and 1880s the Society quietly and persistently transformed itself into the museum that Rygh and Storm had planned.”  At  det handlert om skjelsettende forandringer i museet virksomhet og mål blir ytterligere synliggjort i  museets fysiske utformning og utvidelse gjennom det nye tilbygget som ble reist ut mot Erling Skakkes gt. i 1878.

Også dette er et tredje budskap vi kan lese ut av utstillingen: Selskapet har gjennomgått  dramatiske  endringsprosesser  tidligere,  dagens vitenskapsmuseum er blitt til i kjølvannet av disse. 

I dag står vi, håper jeg, ved starten  på noe som  i fremtiden vil kunne  fortone seg som  begynnelsen på en ny retning i museets lange historie: Fra å ha vært en relativt isolert enhet som holdt på med sine egne ting uavhengig av det  som foregikk på resten av universitetet,  gir  Jubileumsutstillingen sammen med planene for Kunnskapssenter Kalvskinnet og en ny satsning på teknologi- og universitetshistorisk forskningsformidling  bud om at Vitenskapsmuseet  nå vil etablere seg med en egen, tydelig rolle innad i NTNU som samtidig skal være vår profil utad mot samfunnet. Vi vil bruke vår  historie, våre samlinger, vår  kompetanse og våre  ressurser til å formidle kunnskapsbaserte opplevelser til samfunnet omkring og til å skape nyskjerrighet og interesse for kunnskap og vitenskap og  slik bidra til å rekruttere nye talenter  fra alle samfunnsgrupper. Natur-og kulturhistorisk forskning vil alltid være vår kjernevirksomhet, men den vil blitydeligere lenket til våre vitenskapelige samlinger og som retningslinjer for våre lovpålagte forvatningsoppgaver.  Jubileumsutstillingen kunnskapslarm 2010 bærer i seg kimen til alt dette, og vi håper at det har lykkes oss å bygge det monumentet over Selskabets rolle som det nasjonale kraftsentrum for kunnskaps-og dannelse det har vært gjennom mange generasjoner.  La oss derfor ta det beste fra denne tradisjonen og forene Selskabets, NTNUs og Vitenskapsmuseets krefter for å vise hvor viktig kunnskap har vært, og vil være for vår fortsatte velferd og lykke.