Sibirtigeren er omtrendt 1,5 meter høy over hodet, og nesten 3 meter lang. Halen utgjør 1 meter av den totale lengden. Den er gylden brun med tynne, brunsvarte striper. Den er lysere mot undersiden, og mørkere på ryggen. Stripene er også mørkere på ryggen og lysere under. Tigeren har klare, grønngule øyne. Potene er store og kraftige med klør. Den har fem klør på hver forpote og fire på hver bakpote. 

Sibirtigeren (Panthera tigris altaica)er en underart av tigeren. Tigere spiser kjøtt, altså er sibirtigeren et rovdyr. Den er det største kattedyret som er i live i dag, og kan ha en vekt på over 300 kg. ^[1] Det er 400-500 ville sibirtigere i verden. På grunn av jakt de siste hundre årene, er rasen blitt redusert fra flere tusen. ^[2] Sibirtigeren er derfor utrydningstruet. ^[3]

De lever for det meste i Øst-Russland, og noen rundt grensene i Nord-Kina og Nord-Korea. (Uvisst om de fortsatt lever i Nord-Korea). Sibirtigerene trenger et stort leveområde for å opprettholde antallet individer, fordi det er generell mangel på byttedyr. ^[4] En sulten tiger kan spise opptil 27 kg kjøtt på en natt, selv om de vanligvis spiser mindre. Tigeren prøver å unngå mennesker, men hvis den møter på et menneske, kan den være veldig farlig. ^[5]

Sibirtigerne lever i et klima som har både varme og kulde. For å overleve vinteren har den lang pels og et lag av fett som gjør at den kan være lenge i kulden. Den har store poter som fungerer som vintersko. ^[6]

For å markere territoriet sitt, markerer både hunne og hannene ved å urinere, eller skrape med klørne sine på trær. Tigerne bruker lang tid på å jakte, fordi det er sjeldent de får tak i et bytte. ^[7]

Kroppsdeler av tiger blir brukt til tradisjonelle kinesiske medisiner. ^[8]

1. ^[1] Store Norske Leksikon om Sibirtigeren ↩
2. ^[2] National Geographic om Sibirtigeren ↩
3. ^[3] IUCN med en liste over utryddningstruede arter ↩
4. ^[4]Amur presenterer leoparder og tigere i villmarken ↩
5. ^[5] National Geographic om Siberiatigeren ↩
6. ^[6]Amur presenterer leoparder og tigere i villmarken ↩
7. ^[7] Wonderclub om Vidundrene i verden ↩
8. ^[8]National Geographic om Sibirtigeren ↩

 Kjempeblekkspruten (Architeuthis dux) er den største innenfor dyregruppen bløtdyr (Mollusca). Blekkspruten er et rovdyr og har lange armer som brukes til å fange og gripe byttedyr som fisk, krepsdyr og mindre blekkspruter. Nebbet er beregnet til å kunne klare å bite over det meste det får fatt på. Kjempeblekkspruten som drev i land i Hemne i 1896 hadde en total lengde på 12 meter ^[1].

Det finnes flere grunner til at denne kjempeblekkspruten ble funnet akkurat i Trondheimsfjorden. Fjorden er dyp og har god utskifting av vann med havet utenfor. Dette gjør det lett for blekkspruten å følge strømmene innover i fjorden. Da kjempeblekksprutene fra Trondheimsfjorden ble funnet var de allerede døde eller halvdøde fordi de ikke taklet strømmene og klimaforandringene. Dette forekommer for øvrig også i resten av verden. Kjempeblekkspruten har ennå ikke blitt observert i sitt naturlige miljø, og man kan derfor ikke være sikker på hvor de lever. De er som oftest observert i den nordlige delen av Atlanterhavet, noe som kan være et resultat av at kjempeblekksprutens blod transporterer oksygen dårlig i varme temperaturer. Varme temperaturer får kjempeblekkspruten til å stige mot overflaten uten å være i stand til å ta seg ned til dypet igjen. (Kilde: Dr. Ole Blix ved universitetet i Bergen) ^[2].

Modell av kjempeblekksprut basert på funn fra Hemne. Utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet.

Det har alltid vært mange myter knyttet til kjempeblekkspruter, og flere eventyr og skremmende historier er knyttet opp mot dem. ^[3]. Man har nå funnet bevis på at disse enorme individene er mer enn myter. Det er oppdaget mange kjempeblekkspruter over hele verden, og man vet nå mye mer om dyret enn før. En kjempeblekksprut kan bli over 20 meter lang, og de fleste har 10 tentakler hvorav de to lengste fangarmene kan bli opptil 10- 12 meter lange. I tillegg har den øyne på størrelse med et menneskehode, som samler opp mye lys. Med sin rødbrune farge er denne skapningen både fascinerende og sjelden.

1. ^[1] NTNU Vitenskapsmuseet – Fiskeutstillingen (1951-2008)↩
2. ^[2]EOL kjempeblekksprut↩
3. ^[3] Sydhav Kjempeblekkspruten – ikke fri fantasi, den lever↩

Isbjørnen er den største av verdens bjørnearter, men likevel er det stor forskjell på hanner og hunners størrelse. Hanner veier mellom 300 og 800kg, mens hunner kun veier mellom 150 og 350kg. Kroppsvekten, spesielt hos hunner, kan variere voldsomt i løpet av sesongen. Hunners kroppsvekt kan faktisk dobles fra tidlig vår til sein sommer. Størrelsen på en voksen isbjørn er på mellom 180 og 260 cm. Den letteste måten å skille hannbjørner (bamser) fra hunnbjørner (binner)er ved å se på nakken som hos bamsene kan virke større enn hodet i motsetning til binnene som har en relativt smal nakke. ^[1]

Hodeskallen til en isbjørn

Isbjørner regnes som marine pattedyr. De bor rundt toppen av det arktiske havet. De kan reise så mye som 1000 km nord og sør ettersom isen fryser og smelter. Om sommeren hender det at de er på isflak som flyter rundt, og da kan de havne på ukjente plasser. Isbjørnene er hovedsakelig rovdyr, men de kan også spise planter. De lever av seler, sjøfugler og fisk. De er også ådseletere. Isbjørner har to jegertaktikker. De jakter hovedsakelig med stillejakt. Da sitter de ved en ett pustehull i isen for seler og så ta selen når den kommer opp. Den andre taktikken er å svømme igjennom åpne sprekker i isen for å komme nær nok til å ta en sel. ^{[2] [3] [4]}

Isbjørnen er en utrydningstruet art. På grunn av at habitatet deres minskes når isen smelter blir det vanskeligere for isbjørnen å leve. I tillegg blir den jaktet på av innfødte i USA og Canada. Det finnes i dag mellom 20 og 25 tusen isbjørner i verden, men dette tallet minsker for hvert år. ^{[5] [6] [7]}

Hvis du vil lese mer om isbjørn kan du sjekke ut disse sidene:
IUCN Red List
Encyclopedia of Life

1. ^[1]Norsk polarinstitutt ↩
2. ^[2]Norsk Polarinstitutt↩
3. ^[3]Marinebio↩
4. ^[4]IUCN Red List↩
5. ^[5]Norsk Polarinstitutt↩
6. ^[6]Marinebio↩
7. ^[7]Encyclopedia of Life↩