Sibirtigeren er omtrendt 1,5 meter høy over hodet, og nesten 3 meter lang. Halen utgjør 1 meter av den totale lengden. Den er gylden brun med tynne, brunsvarte striper. Den er lysere mot undersiden, og mørkere på ryggen. Stripene er også mørkere på ryggen og lysere under. Tigeren har klare, grønngule øyne. Potene er store og kraftige med klør. Den har fem klør på hver forpote og fire på hver bakpote. 

Sibirtigeren (Panthera tigris altaica)er en underart av tigeren. Tigere spiser kjøtt, altså er sibirtigeren et rovdyr. Den er det største kattedyret som er i live i dag, og kan ha en vekt på over 300 kg. ^[1] Det er 400-500 ville sibirtigere i verden. På grunn av jakt de siste hundre årene, er rasen blitt redusert fra flere tusen. ^[2] Sibirtigeren er derfor utrydningstruet. ^[3]

De lever for det meste i Øst-Russland, og noen rundt grensene i Nord-Kina og Nord-Korea. (Uvisst om de fortsatt lever i Nord-Korea). Sibirtigerene trenger et stort leveområde for å opprettholde antallet individer, fordi det er generell mangel på byttedyr. ^[4] En sulten tiger kan spise opptil 27 kg kjøtt på en natt, selv om de vanligvis spiser mindre. Tigeren prøver å unngå mennesker, men hvis den møter på et menneske, kan den være veldig farlig. ^[5]

Sibirtigerne lever i et klima som har både varme og kulde. For å overleve vinteren har den lang pels og et lag av fett som gjør at den kan være lenge i kulden. Den har store poter som fungerer som vintersko. ^[6]

For å markere territoriet sitt, markerer både hunne og hannene ved å urinere, eller skrape med klørne sine på trær. Tigerne bruker lang tid på å jakte, fordi det er sjeldent de får tak i et bytte. ^[7]

Kroppsdeler av tiger blir brukt til tradisjonelle kinesiske medisiner. ^[8]

1. ^[1] Store Norske Leksikon om Sibirtigeren ↩
2. ^[2] National Geographic om Sibirtigeren ↩
3. ^[3] IUCN med en liste over utryddningstruede arter ↩
4. ^[4]Amur presenterer leoparder og tigere i villmarken ↩
5. ^[5] National Geographic om Siberiatigeren ↩
6. ^[6]Amur presenterer leoparder og tigere i villmarken ↩
7. ^[7] Wonderclub om Vidundrene i verden ↩
8. ^[8]National Geographic om Sibirtigeren ↩

 Utseende

Gaupa på NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Amalie Spilsberg

Gaupa har brun-oransje pels med mørkebrune flekker. Halen er kort med en svart tupp.

Den har en kroppslengde på 70-120 cm og har en kroppsvekt på 20 kg. Den har et lite hode i forhold til kroppen. Man kan skille mellom flere ulike typer gauper, ved å studere pelsen. ”Kattegaupe” har masse flekker, ”revegaupe” har kun flekker på føttene og ”ulvegaupe” er flest flekker på ryggen. ^[1]

Leveområder
Gaupa finnes i områder i Vest-Europa, rundt Stillehavskysten, og i Nord-Amerika. Den finnes også i skogsområder i Norge, og opp til Finnmark. Gaupa forekommer på alle kontinentene, bortsett fra Australia. Gaupa er en rovdyrart og hører til kattefamilien. Arten er også den eneste viltlevende kattedyret i Nord-Europa. ^[2]

Gaupene lever over stort område. Leveområdene til en hunngaupe med unger, er ca. 500 km². Områdene til enslige hanner, er tre ganger større. ^[3]

Næringskilde

Foto: Philip MacKenzie. www.sxc.hu

Gaupa er en dyktig jeger. Den sniker seg innpå byttet, og gir heller opp hvis den ikke lykkes etter første forsøk. På grunn av sin hurtighet er den den mest effektive jegeren i skogen, etter mennesket. Gaupa lever av pattedyr, spesielt  hare, rev, rådyr, sau og geit, men også fugl. Gaupebestanden i Norge består av ca. 300 dyr (2005), og den er derfor utrydningstruet. Dette skyldes både ulovelig jakt og for høye fellingskvoter. ^[4] [5]

1. ^[1]Store norske leksikon om gaupe↩
2. ^[2]Store norske leksikon om gaupe↩
3. ^[3]World Wide Fund for Nature om gaupe↩
4. ^[4]«Gaupa i fare.» GEMINI: Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF↩
5. ^[5]World Wide Fund for Nature om gaupe↩

Generelt

Dugongen kan man finne i utstillingen fra Noahs ark til dobbel helix. Den som finnes på museet er cirka 2,5 meter, men ellers kan dugongen bli opptil tre meter lang, og nesten 500 kilo tung. ^[1] For de fleste kan dugongen minne om en sel ved første øyekast, men dugongen er større og mer klumpete. Skinnet er grovt og får en mørkere farge med alderen, så dugongen går fra å være beige som kalver til å bli nærmest svart. ^[2] Dugongens snute er bred, kort og tykk, mens luffene, altså balansefinnene, er små, og halefinnen er som en hval sin.

Ernæring

Dugongen er en er den minste i sjøkufamilien. Sjøkuene er de eneste pattedyrene som er tilpasset liv i vann og bare lever av plantekost.^[3] Sjøgress er det eneste dugongen spiser, noe som for øvrig skjer om natten, fordi de bruker dagen til å slappe av. Dugongene som lever i det fri blir rundt 50 år gamle, men de kan bli opptil 70 år. De puster gjennom neseborene og kan være under vann i seks minutter i strekk før de behøver å trekke luft igjen. ^[4]

Geografi

Dugongen levde en gang i hele Det indiske hav og Stillehavet, men artens antall har hatt en kraftig tilbakegang på grunn av jakt, fiske og forurensning fra landbruket. Det er ukjent hvor mange sjøkuer som eksisterer i dag langs kysten av Det indiske hav, men rødlistene har kategorisert dugongen som sårbar. De opptrer som oftest i par, og er mer sjelden å finne i små grupper. ^[5]

Vil du vite og se mer om dugonger? Gå inn på:
– Dugong
– Dugongsangen

1. ^[1] The United Arab Emirates Interact – Dugong ↩
2. ^[2] Ecotraining – dugong ↩
3. ^[3] Store norske leksikon – sjøkuer ↩
4. ^[4] Enchanted learning – Dugongs ↩
5. ^[5] Den internasjonale rødlisten – Dugong ↩

Den fargerike soldataraen i Vitenskapsmuseets utstilling

De lange halefjærene er burgunderrøde og turkise. Hodet er svart og rødt med nakne partier. Nebbet er svart. Føttene er grå. ^[1]

Soldataraen lever i Mexico og sentralamerikas subtropiske skoger hvor den livnærer seg av frø, nøtter, bær og frukt som den finner i tretoppene. ^[2]

Soldataraens spredning. Bildet tatt fra den internasjonale rødlistens sider.

Soldataraen lever i store flokker på opptil 40 individer, men kan også leve i par eller små familier. Soldataraen hekker vanligvis fra januar til mars. Den legger da 4 egg og ruger i 26-28 dager.  ^[3]

Det er vanlig å anta at navnet soldatara kommer av at europeiske soldater var de første som tok med seg fuglene til Europa. ^[4]

I dag er soldataraen fremdeles brukt som kjæledyr, men i begrenset omfang da arten ligger i den internasjonale rødlisten over truede fuglearter. På grunn av utstrakt fangst og skoghogst blir soldataraens hekkeområde svært begrenset og livsgrunnlaget deres tynt. ^[5]