Glimt fra samlingene

Hodeløs vandret han heden

By Staale Normann
Foto: Per Fredriksen
Foto: Per Fredriksen

Kanskje felte noen tårer for Jens Larsen Halden på Lille Graatevold, en sommer for over 150 år siden. Den 4. juni 1850 traff øksen blokken og skilte hodet fra kroppen, og han hadde betalt for sine forbrytelser. Ved Sundland Vestre gårds utmark ble Trøndelags siste halshugging utført. Øksen og blokken som bøddelen Samson Isberg brukte denne dagen tilhører Vitenskapsmuseets samlinger, og er skrekkinngytende symboler på den nådeløse behandling forbrytere har fått i Norge opp gjennom historien.

 

Forbrytelsen som førte til denne henrettelsen var rovmord. Halden hadde vært ute og gått sammen med en barndomsvenn. Så hadde han lokket ham inn i et skogholt, og drept ham der. Han fant ingen penger, men gikk til barndomsvennens losji og sa han skulle passe eiendelene hans, blant annet et pengeskrin som han tok. Han førsøkte å komme seg unna ved å kjøpe billett under falskt navn på et dampskip til Nordland, men ble tatt og dømt til døden for sine ugjerninger. Jens Larsen Halden ble begravet på ukjent sted.

Det er ikke usannsynlig at han ble begravet der han døde; ifølge en kongelig forordning av 20. oktober 1791, og som også hadde vært eldre rettspraksis, skulle de som hadde gjort seg skyldig i grovere forbrytelser nedgraves på selve retterstedet. De var nemlig utelukket fra ærlig begravelse på kirkegården. Slike tanker rundt illgjerningsmenns siste hvilested hadde røtter langt tilbake i tid; i eldre Gulatingslov kreves det at de ikke skal begraves i vidd jord, men graves ned “der hvor sjø møtes og grønn torv”. Myrene var også et sted hvor de ukristelige fikk sin begravelse. Myren ble sett på som tilholdsted for ånder og demoner, steder mennesker søkte å unngå. Ikke sjelden er myrlik tjoret fast med staurer, trolig for å forsikre seg om at de ikke skulle komme tilbake etter døden.

Før forbrytere av den sorten kom så langt som til graven, måtte de altså bøte med sine liv for sine ugjerninger på ulike måter. Alle var de bestialske, men noen var faktisk foretrukket fremfor andre. Her i landet var dødsstraff ved henging og halshugging lenge de vanligste metoder. Henging var ansett som en vanærende straff, gjerne forbeholdt tyver og andre “uærlige” forbrytere. Høyere på rangstigen sto halshugging, men det var heller ikke likegyldig på hvilken måte en fikk sitt hode skilt fra sin kropp; de som var fine på det ville heller møte sverdet i knestående enn å måtte legge hodet på blokken.

3 skarprettersverd tilhørende NTNU, Vitenskapsmuseet. Foto: Per Fredriksen

Det hendte at en og annen heldig uheldig ble benådet, og fikk klatre opp fra galgen til blokken, eller til og med fikk kjenne sverdet (en kaptein og prestemorder, dømt til døden ved halshugging, klatret enda høyere og ble ved søknad benådet til arkebusering (skyting) ved Munkholmen). Selv om sverdet ble ansett som det hederligste, var det ikke alltid det mest effektive; den domfelte måtte stå på kne med hodet foroverbøyd, og uten støtte fra blokken skulle bøddelen svinge sverdet med stor kraft og presisjon for at hodet skulle falle ved første hugg.

Men ennå skulle ikke ferden mot den endelige hvile (eller i alle fall legemeets bestemmelsessted) være fullendt. Dødsstraffen skulle fullbyrdes i all offentlighet, og rettersteder var derfor plassert ved allfarvei. Ofte ble hodet satt på stake, og de parterte kroppsdelene lagt på en plate festet til staken, rett nedenfor.

Kniv og tang er også en del av skarpretterutstyret NTNU, Vitenskapsmuseet har i sitt eie. Foto: Per Fredriksen

Alt dette var til skrekk og advarsel for folk som kom forbi – tanken om straffens allmennpreventive effekt var levende den gang som i dag, om enn i en litt annen form.
Mange stedsnavn rundt om i landet bærer preg av disse handlingene: Galgenesset, Galgøya Daumannsmyren, Stegelhaugen, Stegelholm, Tjuvholmene,  Revsholmene med flere. Med dette kan vi vende tilbake til Trøndelags siste halshugging; kanskje sto Jens Larsen Haldens kjære på en voll, et stykke bort fra retterstedet, og felte sine tårer.

Den domfelte har vandret heden, men minnene fra denne og lignende henrettelser lever videre både i stedsnavn og i bøddelens skarpretterutstyr. Dette og mer til fra et mørkt kapittel i vår rettshistorie finnes i samlingene, og mye av det er utstilt hos Norsk Rettsmuseum.



Legg igjen en kommentar