Evolusjon!

Snilleste gen på sovesal én

By Hans K. Stenøien
J.B.S. Haldane (1982-1964) - snill så det holdt.
J.B.S. Haldane (1892-1964) - snill så det holdt.

Arv og miljø er igjen i vinden, og som alltid er noen mer høylytte enn andre i debatten. Grunnleggerne av moderne evolusjonsbiologi kunne også være noen kjekkaser. J. B. S. Haldane ble en gang spurt om han var villig til å ofre livet for å redde sin egen bror fra drukningsdøden. Haldane svarte at det kom ikke på tale. Men han skulle tenke på saken hvis det var snakk om å ofre seg for å redde to brødre – eller åtte søskenbarn.

Genetikk blir egentlig ikke morsommere enn dette. Men moralen i historien er ikke så verst. Fra et gens synsvinkel er det dumt for individer å ofre livet for noe som helst, for da blir det garantert små muligheter til å spre seg til nye generasjoner. Gener taper på å ikke bli spredt (de forsvinner, rett og slett), og tap for gener betyr tap for oss som bærer rundt på dem, i alle fall i et snevert evolusjonært perspektiv.

Men hvis vi ofrer oss for å redde de samme genene som vi selv bærer rundt på, ja se da kan saken bli en annen. Haldane og den ene broren deler om lag halvparten av arvematerialet. Å ofre seg selv og sine precious gener for i neste omgang å bare redde halvparten av de samme genene, det har lite for seg. Men å redde begge brødrene kan være lurt, rett og slett fordi at brødrene til sammen bærer på omtrent alle genene som Haldane selv går rundt med. Det samme gjør de åtte søskenbarna.

Mye av dyrs altruisme, eller tilsynelatende snillhet, kan forklares ut fra slik hjelp til slektninger. Sangfugler varsler om rovdyr som nærmer seg på tross av at de dermed står i økt fare for selv å bli oppdaget og spist. De varsler fordi gruppemedlemmer bærer rundt på mer eller mindre de samme genene som varsleren selv gjør. Varsling har altså lite med romantisk selvoppofrelse å gjøre. Det som kan høres ut som et siste rop om “Flykt! Redd dere selv – ikke tenk på meg … jeg elsker deg, Victoria…!” ligger mer i gaten “Schnell – gjem genene mine, altså våre, og det farlig fort…!”.

Men, som Kant antagelig ville sagt, det er handlingen som teller, ikke beveggrunnen.



Legg igjen en kommentar