Vi nærmer oss toppen av  bakkekammen mens ettermiddagssolen nådeløst heller 40 glovarme grader ned over oss. Det går oppover, langsomt, og  til slutt ser vi det vi er kommet for å oppleve: Stupaer på rekke og rad. Noen stikker så vidt de øverste, gyldne spirene over den tette vegetasjonen, mens andre skinner rødt og ruvende i  den skarpe ettermiddagssolen. En smal sti gjør det mulig å finne frem. Vi passerer hver enkelt stupa, stopper opp, går rundt dem, undersøker  i detalj murverk, åpninger, relieffer og statuer i nisjer i murverket.  Forfall, relieffer som smuldrer, murverk som raser, statuer som ligger hodeløse på bakken. Og overalt den kraftige vegetasjonen som kryper opp langs vegger og inn gjennom åpninger og dekker relieffer og  dekorative flater som smuldrer opp  og visker ut konturene. Så utilgjengelig; hadde vi ikke hatt kjentfolk med hadde vi aldri funnet frem. Dette er Mrauk-U, dette er et av Myanmars, og kanskje et av Asias flotteste kulturminnemiljøer.  Hvorfor ligger det her, utilgjengelig og til forfalls?

Etter at mongolene inntok  Baganriket (kjernen i dagens Myanmar) i 1287  ble landet delt i mange små kongedømmer. Et av disse  av disse var kongedømmet Rakhine (Arakan) som eksisterte fra 1434 til 1784.   Hovedstaten i riket, Mrauk-U,  var en av samtidens rikeste og mest innflytelsesrike byer i Asia.  Av portugisiske sjøfarere på 1600-tallet ble byen sammenlignet med europeiske byer som London og Amsterdam. Mrauk-U utviklet seg raskt til en internasjonal  kosmopolitisk by som foruten Rakhine kontrollerte Bangladesh og den vestre delen av nedre Burma. I kraft å være et viktig handelssentrum mellom den arabiske, europeiske og asiatiske verden ble Mrauk U også et religiøst knutepunkt der islamsk, buddhistisk og kristent tankegods møttes.

I dag er det bare overgrodde ruiner igjen av byen og dens mange bygninger og festningsanlegg. Opprinnelig var den  omgitt av en 30 km lang  festningsmur som beskyttet de om lag 160.000 innbygerne fra angrep og overfall.  Midt i byen, på en høyde,  lå det kongelige palasset, og fortsatt eksisterer mange hundre pagoder og templer  reist på de skogkledde åsene i og omkring byen. Å komme dit i dag er i seg selv en utfordring. Byen ligger nemlig ca 4 mil opp i Kaladan-elven som renner ut i Bengalbukta. Fra den lille kystbyen Zittwe, hvor det går fly et par ganger i uka, går det med elvebåt opp elva .Er man heldig og ikke kjører seg fast på en av de mange grunne sandbankene tar turen ca en halv dag.

På  UNSCO´s Global Heritage Fund liste er Mrauk-U oppført blandt de ti viktigste og en av de mest truede kulturarvområdene i Asia. Ukontrollert turisme, mangel på vedlikehold, plyndring og væpnet konflikt er de største truslene.  En ny jernbane er lagt tvers  gjennom  sentrum av  Maruk-U´s  fredete  arkeologiske sone og deler av den gamle bymuren er brukt som oppfylling for jernbanelinja. Midt i palassruinene er det bygd en busstasjon . Lokalbefolkningen har uttrykt sin kritikk over at regimet I Yangoon aktivt ødelegger Rakhine-statens verdifulle kulturminner, og de aksepterer ikke begrunnelsen det med at tiltakene er viktige for den regionale utviklingen.  Men den siste tidens politiske endringer i Myanmar bærer også håp for Mrauk-Us videre skjebne, som nå ser ut til å bli anerkjent av  landets  sentrale myndigheter som en viktig del av landets kulturarv, og som nå ønsker å få den satt på UNESCO´s verdensarvliste. Og best av alt, UNESCO  er igjen ønsket velkommen til innsats  I dette vakre, historiske landet som alt for lenge har ligget isolert og vanstyrt av et desptisk styre.

Axel.christophersen@vm.ntnu.no

Sitat:

” UNESCO  er igjen ønsket velkommen til innsats  i dette vakre, historiske landet”