I mellomjula skrev kollega David Tuddenham og undertegnede en kronikk i Adresseavisen med utgangspunkt i funnet av et naziskilt fra okkupasjonstiden.

Poenget med kronikken var å gjøre rede for at skiltet var et kulturminne og som sådan bevaringsverdig – ikke på søppeldynga eller på veggen i en privat samlers stue, men på museet, der det er tilgjengelig for allmennheten.

I et leserinnlegg tok en innsender opp betydningen av begrepet «kulturarv» og mente at «begrepet, som de fleste av oss forbinder med noe verdifullt, passer dårlig som betegnelse for nazismens spor og etterlatenskaper i vårt land». Innsenderens utgangspunkt var at begrepet kultur «ofte brukes som motsats til barbari og råskap». Det har han på mange måter rett i, for ordet i dagligtale er ofte forbundet med noe som er positivt, oppbyggelig og høyverdig. Men kultur er ikke noe entydig begrep, snarere tvert imot er det karakterisert av flertydighet både i innhold og forståelse, for kulturbegrepet er i utstrakt grad underlagt holdninger, normer og verdier som i seg selv er kulturbestemte. Og slår vi opp i Bokmålsordboka finner vi minst 5 vidt forskjellige beskrivelser av begrepet «kultur», alt fra det latinske grunnbegrepet «colere» som betyr å dyrke noe, f.eks jorda, skogen osv, til noe som er forfinet, noe med dannelse, og gjerne knyttet til positive åndelige og materielle verdier.

Det er denne (normal)bruken vår innsender har lagt til grunn for forståelse av at begrepet «kulturarv» ikke kan brukes om de levningene fra vårt fortid som har en negativ assosiasjon. Men innsenderen kunne like gjerne lagt til grunn en annen og like akseptert forståelse av kulturbegrepet, nemlig i de tilfellene der det betegner de holdninger, verdier og normer som er rådende hos en viss gruppe mennesker, i en organisasjon, et firma el.lign. Da blir det umiddelbart mer akseptabelt at kultur også kan betegne noe som er mindre positivt eller ønsket, noe mer i retning av ukultur. Slik forstått, og det er en forståelse som ligger nærmere opp til den måten kulturforskere bruker ordet, blir det ikke feil å bruke «kulturarv» om levninger fra fortida som en kan forbinde med noe ubehagelig, stygt, udannet osv.

En annen måte å få en pekepinn om hvordan kulturbegrepet brukes på i daglig språkbruk er å sjekke nettet: Et nettsøk på ordet kultur gav i alt 24,1 millioner treff. Til sammenligning gav et søk på kulturrelaterte ord som språk 2,2 mill, teater 1,8 mill, forskning 1,3 mill og litteratur 1,1 mill. Vinnerne var allikevel religion med 32 mill og sport med formidable 114 mill treff, mens «fotball», som media vil ha oss til å mene er noe av det viktigste å interessere seg for i verden, bare fikk 635000 treff. Om antallet nettreff har noen betydning i det hele tatt gir det en viss pekepinn om at kultur er noe som mange på et eller annet vis er engasjert i og – ikke uventet – at kulturbegrepet omfatter alt fra rock, gateteater og stuntpoesi til videospill og gourmetmat, altså et mangfold av virksomheter. Nettet har altså lært oss at kulturbegrepet i daglig tale omfatter det meste av kreativ menneskelig utfoldelse.

En tilsvarende utvidet måte å definere kultur (og dermed kulturarv) på finner vi som grunnlag for FN-organet Unescos verdensomspennende virksomhet. Unesco slår fast at kultur er å forstå «som den helhet av karakteristiske, åndelige, materielle, intellektuelle og emosjonelle trekk som kjennetegner samfunnet eller en sosial gruppe. Kulturen omfatter livsstil, måter å leve sammen på, verdisystemer, tradisjoner, kulturarv og livssyn i tillegg til språk og skapende kulturuttrykk».

Det er nå en gang et ugjendrivelig faktum at livsstil og måter å leve sammen på resulterer både i åndelig og materielt søppel, og utgjør som sådan en del av vår materielle og immaterielle kulturarv. Hva enten vil liker eller misliker det, og uten å ha sagt noe om hvorvidt det motsatte også kan vær tilfelle…